BLODVEGER – NS-tvangsarbeid i Nordnorge

Beate Niemann und Jovan Arsenić: De jugoslaviske tvangsarbeidernes situasjon i Norge

Dr Milan Koljanin: Deportation till lägren i Norge av jugoslaviska fångar under andra världskriget.


Beate Niemann

De jugoslaviske tvangsarbeidernes situasjon i Norge

Den forste av fire transporter fra Jugoslavia til Norge ankom 13. juni 1942, den siste 11. april 1943. Ifolge opplysninger i Ljubo Mlađenovićs bok “Pod sifrom Viking” ble til sammen 4.268 jugoslaviske fanger deportert til Norge. 60 % av dem mistet livet.

Rikskommissar Terboven, som var innsatt av Hitler, var ansvarlig for den okonomiske utbyttingen av Norge til fordel for den tyske krigsokonomien. August Meyszner var sjef for det tyske ordenspolitiet i Oslo til han i januar 1942 ble sendt til Beograd som “Hoherer SS- und Polizeifuhrer” i Serbia. I Norge fylte den tyske okkupasjonsmakten hele landet med leirer for tvangsarbeidere fra de tyskokkuperte landene i Europa. Ansvarlig for byggingen og ledelsen av Ssleirene i Nord-Norge var fra september 1942 Hans Loritz, som inspektor z.b.V. (“til spesielt bruk”) hos Wilhelm Rediess, “Hoherer SS- und Polizeifuhrer Nord”.

Fra april 1942 ble til sammen 4.268 fanger fra Serbia fraktet til Norge, til de sakalte serberleirene Beisfjord, Botn, Karasjok, Korgen og Osen. Det var hovedsakelig snakk om politiske fanger, partisaner, motstandsfolk, kommunister, “politisk uonskede elementer”. Ifolge en avtale mellom Terboven og Meyszner skulle det sendes 4.200 fanger fra Serbia. De ulike tyske leirledelsene var i

innbyrdes konkurranse. Leirene la under Wehrmacht, Organisation Todt og Waffen-SS. Todt selv dode i februar 1942, hans etterfolger ble rustningsminister Albert Speer. Men forst var det mange brakker som matte bygges, til dels med hjelp fra nordmenn. Nokkelfunksjonene i SS-leirene la hos SS- og NSDAP-menn som hadde kommet fra Tyskland, for det meste slike som hadde meldt seg inn i partiet for 1933. I alle leirene var det en systematisk mangel pa matforsyninger, lite eller intet vann, ingen hygiene eller legehjelp, men et svart tungt arbeid, hovedsakelig i vei- og jernbanebyggingen. Mishandling og vilkarlige nedskytinger.

Natt til 18. juli 1942 fant en massakre sted i Beisfjord. Angivelig var det brutt ut tyfus i en av brakkene. Flere grupper pa 20 mann hver ble fort ut av brakken og skutt, men det ble ogsa skutt inni brakken. Kort etter ble brakken patent, og en brakke som stod i narheten, brant ogsa ned. Pa denne maten ble 287 fanger fra Serbia myrdet. Denne forbrytelsen skal Terboven personlig ha gitt ordre om ved et besok i Narvik/Bjornfjell.

I 1943 ble SS-leirene overtatt av Wehrmacht. Fangenes status endret seg. Fra a vare ordinare fanger (“Haftlinge”) ble de na “krigsfanger” i henhold til Genevekonvensjonen og Rode Kors. Lite ble endret ved arbeidssituasjonen, men de vilkarlige nedskytingene ble sjeldnere. Fra varen 1944 kunne familiene sende fangene brev og pakker via Rode Kors. De to siste arene dode 330 fanger, i motsetning til de 2.034 som dode i lopet av de ni forste manedene, da SS hadde ansvaret for vaktholdet. 8. mai 1945 var krigen slutt ogsa her. Tyskerne forsvant gradvis, de “befridde” fangene var overlatt til seg selv. Den norske befolkningen hjalp dem med klar og matvarer til det kom statlig hjelp og reisen tilbake til det odelagte hjemstedet ble organisert.


Jovan Arsenić

Fire forstehandsberetninger er med i BLODVEGER / KRVAVI PUTEVI:

Slavko Vuki fra Kikinda var bl.a. internert i leirene i Beisfjord og Bjornfjell, og som han skrev i sin bok Sećanje iz Norveške, var han heldigvis ung, 18 ar, og maktet derfor a overleve torturen han ble utsatt for i begge leirene. I Bjornfjell leir matte Vuki se pa mens mer enn 150 av kameratene hans ble fort inn i skogen for a bli skutt. Han skrev: “Da de forlot leiren, sang kameratene denne sangen sammen med Rada: ‘Hei, cija frula ovim sorom svira.’ Jeg skrek da jeg horte sangen.”

Cveja Jovanović, en larer fra Gornji Milanovac, forteller i sin bok Krvave Staze om omstendighetene i Karasjok leir, langt nord i Norge. Der oppe, hvor temperaturene synker til under -45°, matte de jugoslaviske fangene bygge en vei til den finske grensen. Mange fros i hjel, men mange ble ogsa brutalt drept. Et sted i boken beskriver Jovanović det slik: “SS-menn dreper hvem de vil og hvordan de vil, og det med en sann likegyldighet at man skulle tro vi var spurver

Novak Todorović ble deportert til Norge fra Banjica leir i narheten av Beograd og kom til Korgen leir. 13. august 1942 fikk han vite fra en polsk fange at han var den neste som skulle drepes, og dermed flyktet han til Sverige i siste oyeblikk. I Kongeriket Jugoslavias konsulat i Stockholm uttalte han seg 26. august om sitt fangenskap. I dokumentet, som na befinner seg i Jugoslavias Arkiv i Beograd, skriver Todorović: “Etter henrettelsene ble 20 av oss fort inn i skogen for a grave graver for de dode. Vaktene sa til oss at vi na gravde vare egne hus …”

Radovan P. Rajić kom til Norge med en av de siste transportene. I leirene i Stenvik og Orland forte han en dagbok som ble utgitt med tittelen Ropstvo u Norveškoj 1942-1945. I dagboken gir Rajić en svart detaljert beskrivelse av livet i leirene, maten, arbeidet, vaktenes oppforsel, men ogsa den norske befolkningens oppforsel, som han betegner som svart positiv og hjelpsom. Etter frigjoringen ble Rajić president for Norsk-jugoslavisk samband.


Dr Milan Koljanin

Deportation av jugoslaviska fångar under andra världskriget till lägren i Norge

Motståndsrörelsens nederlag i Serbien november / december 1941 sammanföll med förändringarna i det nationalsocialistiska Tysklands politik och beslutet att utnyttja tvångsarbetare. Anledningen till detta beslut var det växande behovet av arbetskraft, som var väldigt akut efter det misslyckade „Blitzkrieg“ i öst i slutet av 1941 och de enorma mänskliga förlusterna i kriget mot Sovjetunionen. Den tyska ockupationen skärpte repressionsåtgärdena mot motståndskämpar och befolkning i Serbiens ockuperade delar. Men det hade också inverkan på situationen i den oberoende staten Kroatien.

Till slutet av mars 1942 omdefinierade de högsta företrädarna för Wehrmacht och den serbiska polisen politiken att rekrytera tvångsarbetare från tillfångatagna motståndskämpar i Serbien och andra tyska militära områden i regionen. Det bestämdes att deportera dem till Norge för tvångsarbete – i dokument betecknat som arbetsinsats “Wiking”. Samtidigt bestämdes också hur ansvaret skulle fördelas mellan militär och polis. I militäroperationer mot motståndsmän sköt Wehrmacht omedelbart ihjäl dem. Fångade motståndsmän och misstänkta kollaboratörer överlämnades till Gestapo, respektive till lägren under ledning av Meyszner.

Under tiden kom den Höhere SS- und Polizeiführer i Serbien, August Meyszner och Reichskommisar för Norge, Josef Terboven överens om att deportera 4.200 fångar från Serbien till Norge till tvångsarbete.

Eftersom antalet fångar i Serbien som skulle skickas till läger i Norge långt ifrån uppnåddes, vände sig tyska befälhavare till en mycket „rikare“ källa – koncentrationslägren i den oberoende staten Kroatien (kort USK). I andra hälften av april 1942 hade Meyszner och Eugen Kvaternik, chef för polisen och informations- och säkerhetstjänsten i USK gjort en överenskommelse enligt vilken tyska ockupationsmyndigheter kunde deportera “politiskt oönskade individer” från USK till tvångsarbete i Norge.

Till början av maj 1942 dödades alla judiska fångar i Belgrads judiska läger Semlin (koncentrationslägret Sajmiste) och lägret omvandlades till interneringsläger Semlin. Lägret blev det viktigaste i sydöstra Europa för internering och deportation av tvångsarbetare till koncentrations- och arbetsläger i Tredje riket och i de ockuperade länderna däribland Norge. Den 24 och 25 april sammanförde SS totalt 1.711 fångar från lägren i Banjica, Sabac, Nis och Smedervska Palanka, samt från ett fängelse i Gross Bečkerek (idag: Zrenjanin). De deporterades med fartyg via Donau till Norge. Alla övriga transporter av fångar till Norge följde den 11, 26, 29 maj,19 oktober 1942 och 19 januari 1943; de deporterades från Semlin lägret.

Nya stora grupper av fängslade motståndsmän, som skulle deporteras till Norge, anlände till Semlinlägret andra hälften av juli 1942.

I västra Bosnien, i bergen Kozara och Prosara, hade partisaner i slutet av juli drabbats av ett svårt nederlag genom överlägsna tyska och kroatiska styrkor. Tyska befälhavare räknade med fångar från denna militära operation till tvångsarbete i Norge. Men förutom fångade partisaner, serber, muslimer och kroater tog de också speciellt serbiska män från den militäriska operationens region tillfånga. De flesta av deras familjer fördes till Jasenovac lägret och dödades där.

Trots den stora strömmen av fångar var Meyszners beslut, att upphöra med deportationen av fångar fortfarande i kraft, så att omkring 10 000 fångar befann sig i lägret Semlin. Det största problemet var försörjning som den kroatiska regeringen var ansvarig för, men den försenade att uppfylla uppgiften. Sena och små leveranser var långt ifrån tillräckliga för tusentals hungriga, sjuka och kvarhållna fångar. Detta resulterade i hög dödlighet bland fångar och kulminerade i augusti med ett otal döda. De fysiskt starkaste fångarna fördes till ett läger i Todt-organisationen, nära Semlin lägret, för att därifrån bli deporterade till Norge. Trots något bättre förutsättningar i lägret fortsatte dödligheten. Efter att lägret tagits över från SS till Wehrmacht i slutet av september 1942 förbättrades situationen för fångarna, så deportationen till Norge kunde återupptas. Den första transporten av 500 fångar gick den 19 oktober 1942 i riktning mot Norge. Den andra följde med 380 fångar den 19 januari 1943.

I början av april 1943 deporterades en grupp fångade partisaner och deras sympatisörer från Slavonien, Srem, östra Bosnien och Kroatien ur OT lägret Osijek (Esseg tyska) till Norge. Det var den sista transporten av fångar från Jugoslaviens territorium till Norge.

När det gäller fångarna som deporterades från de tyska läger och fängelser i Serbien till Norge, bör det anmärkas, att det rör sig främst om politiska motståndare, fångade partisaner och deras medhjälpare. Enligt beräkningar av Ljubo Mlađenović var av de 3537 fångar, som deporterades från Serbien till Norge 3280 (92,73%) partisaner och andra medlemmar av befrielserörelsen. Resten var brottslingar (57 eller 1,61%) och andra fångar (200 eller 5,65%) som fyra medlemmar av den polska motståndsrörelsen.

De flesta fångarna från Serbien som internerades i lägret Semlin, överlevde interneringen och deporterades till Norge. Av 3.537 kom 2.287 (64.65%) till Norge, medan de övriga stannade p.g.a. sjukdom i Tredje rikets läger på vägen. De flesta av de deporterade från USK blev offer för utrotningspolitiken av den serbiska befolkningen. Strukturen av fångar visar att det var mest äldre människor och ungdomar, som utlämnades från USK till den tyska ockupationsmakten. Enligt beräkningar av Ljubo Mlađenović var de 2376 fångar från den oberoende staten Kroatien (Kroatien, Bosnien och Hercegovina), som deporterades till Norge, 893 (37,58%) partisaner eller andra medlemmar av folkets befrielserörelse och 1483 (62,41%) hölls gisslan eller internerades på grund av sin serbiska etnicitet. De flesta fångarna som utlämnades av USK deporterades inte ens till Norge, men omkom i transitläger eller i OT läger. Av totalt 13 641 fångar från USK i Semlinlägret som skulle deporteras till Norge blev endast 2376 (17,42 %) faktiskt deporterade och endast 1981 fångar anlände till Norge, 14,52 %.

På frågan om regionen från vilken fångarna deporterades till Norge och deras ursprung, bör det anmärkas: av totalt 4 268 fångar som anlände i Norge, kom 2 287 eller 53,58% från det tyska ockupationsområdet i Serbien, från USK 1981 eller 46,41%. Nästan alla fångar från Serbien var serber, precis som de flesta fångar från USK. Av de 1981 fångar som anlände till Norge var 1620 (81,78%) serber, 179 (9.03%) muslimer, 165 (8.32%) kroater och 17 (0,85%) andra.

Den nationalsocialistiska politiken att sammanföra tvångsarbetare i Serbien och USK för läger i Norge skedde på bekostnad av många människoliv. Politiken överlappades med USK’s politik att förstöra de militära och politiska motståndarna och framför allt genomföra programmet för utrotning av det serbiska folket. Även om deportationen av fångarna från Serbien och framför allt från USK skulle kunna innebära en räddning, var villkoren för de fångade innan de deporterades till Norge så svåra, att de flesta av dem dog. Det rör sig främst om fångar från USK, så att endast en sjunde del av dem kom till lägren i Norge. Där väntade nya stora utmaningar på de överlevande.

Den första transporten av fångar från Jugoslavien kom till Bergen den 13 juni 1942, den 21 juni nästa till Trondheim och den 22 juni ytterligare en till Narvik. Den sista transporten kom den 11 april 1943 till Norge. Fram till april 1943 stod lägren i Norge under ledning av SS och Organisation Todt, därefter tog Wehrmacht över. Detta förändrade också fångarnas status, som därefter behandlades som krigsfångar. Jugoslaver internerades i 30 läger från södra till norra Norge. Fångarna utförde extremt tunga och svåra arbeten, vilket förvärrades av det hårda klimatet, särskilt i norr.

Precis som interneringen i nazistiska läger i Serbien och under transporten till Norge, visade det sig, att fångarnas liv var värdelösa för nationalsocialisterna, trots det stora behovet av arbetskraft. Att döda enskilda eller en grupp fångar hände nästan dagligen. Det största brottet skedde i lägret Beisfjord i norra Norge natten mellan den 17 och 18 juli 1942 då 287 fångar mördades under förevändning av en tyfusinfektion. De överlevande 588 fångarna togs till det provisoriska lägret Björnfjel, där 242 fångar dödades inom fem veckor. Det betyder att under fyra månader i två läger med cirka 900 fångar, 748 (83,11%) dödades eller dog. De 152 överlevande togs till lägren Korgen och Osen, också i norra Norge. Dessa läger hade säkert det största antalet offer, jämfört med andra, men systemet var extremt grymt och förödmjukande i alla läger. Säkerligen var det svårast i lägren i norra Norge, där det största antalet jugoslaviska fångar dödades. Fångarna i lägren Beisfjord, Korgen, Osen, Botn och Karasjok blev hårdast drabbade. Av de 3.255 jugoslaviska fångarna i lägren i norra Norge dog 2.058 eller 63,22%. Situationen i lägren i mellersta Norge var betydligt bättre: av 839 fångar från Jugoslavien dog 281 eller 33,5%. I södra Norge befann sig bara ett fåtal jugoslaviska internerade. De var på väg till lägren längre norrut. Ändå sköts 27 fångar utan särskild anledning i Bergen. Enligt Ljubo Mlađenović, förlorade 2.386 av de 4.268 jugoslaviska fångarna i Norge sina liv, det betyder 55,48 %. Därmed närmar sig antalet jugoslaviska döda i de nationalsocialistiska lägren i Norge dödssiffran i stora koncentrationsläger som Dachau eller Mauthausen.