I.

I oktober 2018 møttes flere historikere fra Norge, Russland, Serbia og Tyskland i Karlshorst i Berlin. På et seminar på Tysk-russisk museum snakket de om naziregimets bruk av tvangsarbeid i Europa og spesielt i Norge, og om Norge under den tyske okkupasjonen. Seminaret var samtidig den offisielle opptakten til Recherche Theaters prosjekt BLODVEGER. Av det personlige bekjentskapet og de gjensidige utvekslingene utviklet det seg et samarbeid som et halvt år senere skal bli en teateroppsetning. De tyske historikerne skal vise den i Berlin og Narvik og i utdrag i Skinnskatteberg, Beograd og Arkhangelsk, med fokus på det aktuelle landet. Når de vender tilbake til Berlin, skal de tyske historikerne fortelle om sine opplevelser og erfaringer. Helt til slutt lanseres den seksspråklige nettsiden www.blodveger.info.

Tyngdepunktet i den historiske forskningen og den sceniske bearbeidelsen er tvangsarbeidet i det tyskokkuperte Norge og førstehåndsberetningene fra sovjetiske og jugoslaviske tvangsarbeidere. Disse vil suppleres av historier fra den norske sivilbefolkningen samt tyske feltpostbrev og offisielle dokumenter. Slik skal enkeltskjebnene gjøres like synlige som de historiske sammenhengene.

II.
I Hitlers direktiv fra 1. mars 1940 om angrepet på Danmark og Norge kommer både strategiske og økonomiske grunner tydelig frem. Fra første stund nevnes sikringen av «vår malmtilgang i Sverige» og utvidelsen av «krigsmarinens og flyvåpenets utgangsstilling mot England». Under hele den femårige okkupasjonen forble Norge et operasjonsområde. Festningsanlegg og transportveier ble bygget ut. Atlanterhavsvollen skulle begynne ved norskekysten, og landet skulle tjene som oppmarsjområde for det nordlige angrepet på Sovjetunionen. På kapitulasjonsdagen –mai 1945 både i Norge og resten av Europa – var det rundt 400.000 soldater stasjonert i Norge. I en befolkning på under tre millioner mennesker var det altså én soldat for hver syvende innbygger.

Norge skulle bli en fast bestanddel av en europeisk handelssone under tysk hegemoni. For raseideologene var Norge samtidig del av et storgermansk rike. Det tyske herredømmet gjennom det såkalte Reichskommissariat Norwegen utviklet seg de facto til et imperialistisk voldsherredømme.

Samtidig var den tyske sivilforvaltningen, Wehrmacht og den paramilitære arbeidsorganisasjonen Todt nærmest de eneste arbeidsgiverne som bedrifter, arbeidere og andre sivile måtte forholde seg til. Måten de gjorde det på, strakte seg fra politisk, administrativ og økonomisk kollaborasjon til åpenlys motstand, noe som viste seg selv i de aller minste handlingene.

Byggevirksomheten – festningsanlegg, veier, jernbaner, havner, flyplasser, aluminiumsverk – var den dominerende faktoren i handels- og hverdagslivet. Bare i det første okkupasjonsåret ble det annonsert 1.600 byggeprosjekter. Før krigens slutt hadde Wehrmacht brukt opp 95 % av den tyske kroneformuen i Norge på dette. Av 200.000 norske industriarbeidere var 150.000 sysselsatt i tyske byggeprosjekter. Norge var det eneste okkuperte landet i Europa som ikke måtte sende arbeidere til Tyskland. Tvert imot var disse byggeprogrammene bare mulige på grunn av tvangsarbeidernes innsats. Sovjetiske krigsfanger ble deportert til Norge fra august 1941, først et halvt år senere til Det tyske rike. Frem mot 1944 var de blitt omtrent 100.000. I tillegg var det rundt 4.000 tvangsarbeidere fra Jugoslavia, 1.600 fra Polen og 10.000 sivilarbeidere, samt 2.600 tyske politiske og kriminelle fanger. Tvangsarbeiderne var internert i 600 leire som ble bevoktet av SS, den norske Hirden, Wehrmacht, Organisation Todt, av vaktmenn fra det tyske justisdepartementet eller også private firmaer, selv norske.

III.

Tvangsarbeiderne – hundre tusen mennesker – har sine historier som vi har samlet. Noen kom hjem som helter, andre som landsforrædere. Noen har skrevet dokumentarromaner, andre har ikke engang fortalt familien om hva de hadde opplevd i Norge. Etter at de var tatt til fange og tvangsforflyttet til verdens ende, ble de satt til å gjøre et ufattelig tungt arbeid – til dels med intensjonen om at de skulle utryddes – utsatt for en ofte ugjestmild natur og vokternes vilkårlighet. 20.000 gikk i døden som følge av disse forbrytelsene, på fremmed jord, i en massegrav. Da de sovjetiske gravstedene i Norge ble undersøkt i 1951, kunne bare 2.700 lik identifiseres i til sammen 10.704 graver.

Vi så det først som vår oppgave å samle førstehåndsberetninger og gi dem en form som riktignok henvender seg til et teaterpublikum, men ikke er noe teaterstykke. Å lage noe slikt kunne være neste skritt. I første omgang får dere se hva en gruppe historikere har funnet frem til, høre dem fortelle historier som for det meste er hjerteskjærende.

Christian Tietz

Scroll Up