BLODVEGER – NS-tvangsarbeid i Nordnorge

Sinje Kätsch, Diplomkunstterapeut: Den norske befolkningen under tysk okkupasjon og kontakten med fangene

Michael Stokke: Nazistenes behandling av utenlandske fanger og tvangsarbeidere i Norge under andre verdenskrig

Eystein Markusson: Den andre verdenskrig i Norge – et kort


Sinje Kätsch

Den norske befolkningen under tysk okkupasjon og kontakten med fangene

Tyskland besatte hele Norge 9. april 1940. Dermed var det de ansatte i forvaltningen og medlemmer av Wehrmacht, SS og Hirden som bestemte over nordmenns hverdag.Den norske grunnloven ble satt ut av kraft. Kongen og statsministeren flyktet i eksil til England. Norge ble rikskommissariat, de facto tysk riksområde.

Frem til frigjøringen var 400.000 Wehrmacht-soldater stasjonert i landet. Siden det relativt lave innbyggertallet ikke engang utgjorde tre millioner og befolkningen var konsentrert i de større byene, var maktforholdene tydelige. Dessuten var ikke alle nordmenn imot okkupasjonen, og selv om det utgjorde en mindre prosentandel, var cirka hver 50. nordmann iallfall sympatisk innstilt til det fascistiske tankegodset.

Innen ideologien om «Blut und Boden» (blod og jord) ble nordmenn ansett som en «nordifisering av den ariske rasen».

Josef Terboven ble rikskommissær, og alle norske partier ble forbudt, med unntak av Nasjonal Samling, som var grunnlagt etter tysk mønster. I nesten hver bygd fantes det «quislinger», oppkalt etter partifører Vidkun Quisling, Hitlers og Rosenbergs agent i landet.

For under ekstreme forhold blir samfunnet tydeligere splittet enn i hverdagen mellom krigene. I bestemte, på en eller annen måte – eksistensielle – situasjoner blir man nærmest tvunget til å ta stilling, i det minste inni seg. Selv om det kanskje ikke så ofte vises utad. For den berettigede frykten for å bli arrestert og den manglende erfaringen med å omgås andre i det skjulte for å unngå arrestasjon, avholder mange fra «større operasjoner». Men når helt «normale» mennesker plutselig ser hvor brutalt andre blir behandlet, blir det for mange av dem vanskeligere å holde seg utenfor. Enten stilltiende akseptere det som skjer, eller ha medlidenhet og yte hjelp i det skjulte. Av prinsipp. Enten vinner nestekjærligheten, menneskevennligheten og moralen, hva man enn kaller det, eller så vinner nedrigheten, grådigheten og feigheten. Slik er det overalt, også i dag.

Forræderi var en latent fare også i det okkuperte Norge. Norske jøder ble deportert til Auschwitz og myrdet. Mange nordmenn flyktet til det nøytrale Sverige eller med fiskeskøyter til England, for eksempel for å bli opplært i sabotasje og konspirasjon av SOE (Special Operations Executive). Så kunne de vende tilbake til Norge via hemmelige ruter og utføre operasjoner mot okkupasjonsmakten. De fleste var tilknyttet Milorg. Norske kommunister var i større grad orientert mot Moskva, blant dem Osvald-gruppen og partisanene i det nordlige Finnmark. De gjennomførte

adskillige sabotasjeaksjoner med suksess, men dette førte også til mange arrestasjoner og henrettelser.

Nordmenn som åpent gjorde motstand, ble arrestert, torturert og satt i konsentrasjonsleirer. Som følge av «Nacht und Nebel»-aksjonen ble mange av dem også sendt til ukjente steder i Det tyske rike.

De fleste nordmenn var imot den fascistiske ideologien og enda mer imot okkupasjonen. Men bare få av dem var organisert. De var mange som avfant seg med okkupasjonen, men gjemte et bilde av kongen bak et eller annet forheng. Ofte hadde de stukket unna en radio som ikke var blitt innlevert, slik at de kunne følge med på krigens gang fra de alliertes side. I de landlige og tynt befolkede områdene i nord var beboerne vitne til den umenneskelige og sadistiske behandlingen av de over 100.000 tvangsarbeiderne som var innesperret i adskillige leirer, og som med konstant fare for livet måtte gjøre tvangsarbeid for Organisation Todt. Til tross for risikoen det innebar, forsøkte mange nordmenn å hjelpe fangene med mat og klær, eller med fluktplaner.

For «fangehjelp» risikerte man ett år i fengsel. Men det kunne også hende at vaktene umiddelbart gjorde bruk av geværet. Nordmennene hadde en sterk følelse av solidaritet med fangene. Det fremgår av adskillige beretninger fra de tidligere fangene, som ofte la vekt på hvor viktig denne samhørigheten og støtten – uansett i hvilken form – hadde vært for at de skulle overleve.

Mange nordmenn ble også tvunget til å arbeide for den tyske okkupasjonsmakten.Derfor befant de seg ofte i nærheten av fangeleirene. Om de kjørte lastebil med byggematerialer, jobbet som sekretærer i Wehrmachts stab eller bygget brakker, overalt ble de konfrontert med fangenes nød. Senere var det mange som avla vitnesbyrd om det de hadde sett, da det etter frigjøringen skulle anlegges sak mot gjerningsmennene. I tillegg til de tallrike «quislingene» som var anklaget for landsforræderi, ble også de norske vaktene satt under tiltale. Her lød anklagen også på mord eller medhjelp til mord. Rundt 400 var utdannet som hirdvakter av SS.

Omtrent 95 % av disse hirdfolkene var medlemmer av Nasjonal Samling. I ulike utdanningsleirer ble de skolert i hvilke «undermennesker og banditter» de hadde å gjøre med i fangeleirene. Dette samsvarer med vitnenes beretninger om norske vakters ekstreme brutalitet.

Store norske statsforetak og firmaer som NSB, Statens vegvesen og Norsk Hydro samarbeidet for profitt med den tyske okkupasjonsmakten og tyske firmaer. Å kunne ta i bruk en hel hær av arbeidsslaver hadde først og fremst økonomisk interesse.


Michael Stokke

Nazistenes behandling av utenlandske fanger og tvangsarbeidere i Norge under andre verdenskrig

Fangesystemet i Norge var som et hierarki bygd på rase, nasjonalitet og type arbeider.

Det var ulike typer fanger og tvangsarbeidere i Norge under andre verdenskrig, til sammen ca. 130 000. De som var på topp i hierarkiet var de vest-europeiske sivile tvangsarbeidere, som franske, belgiske, tsjekkiske osv. Deretter kom de øst-europeiske som polske og sovjetiske sivile tvangsarbeidere. Sovjetiske krigsfanger kom langt ned på listen og fikk dårlig behandling. Bare tyske straffanger og jugoslaviske fanger ble dårligere behandlet. En ser klart på antallet døde at de jugoslaviske fangene hadde det verst i Norge, da 82 % av dem døde på bare ni måneder. Av de sovjetiske krigsfangene døde 13 % på fire år. De tyske straffangene hadde det veldig dårlig med en dødsprosent på linje med de sovjetiske krigsfangene. Jugoslavene var under SS og de behandlet dem på samme måte som i konsentrasjonsleirene. Det var også cirka 400 nordmenn som ble leirvakter over jugoslavene og en del av dem var med på massedrap på dem. De sovjetiske krigsfangene var under Wehrmacht, det tyske militæret, som behandlet dem tidvis greit, tidvis forferdelig. Behandlingen varierte fra leir til leir, under hvilken leirkommandant det var. Det var også store dødstall i store fangeleirer på kysten i motsetning til mindre leirer i innlandet. Det var 620 fangeleirer i Norge, derav 490 for sovjetiske krigsfanger. I Nord-Norge var det 290 fangeleirer for sovjetiske krigsfanger og cirka 90 for de andre nasjonalitetene. Det var også cirka 20 fangeleirer for nordmenn i Norge. Organisation Todt hadde ansvaret for de store arbeidsprosjektene i Norge. De var en halv-militær organisasjon med ingeniører som engasjerte tyske og norske firma til å bygge for seg. De fikk ansvaret for å bygge veier, jernbane og kystfort i Norge. Også NSB og Statens vegvesen samarbeidet med Organisation Todt. Cirka halvparten av alle sovjetiske krigsfanger i Norge var i arbeid under Organisation Todt. Cirka 40 000 nordmenn var i en tvangsutskrevet arbeidstjeneste i et halvt eller et år for den tyske okkupasjonsmakten.


Eystein Markusson

Den andre verdenskrig i Norge – et kort

Dette er en norsk oversettelse av et kveldsforedrag holdt ved det tysk-russiske museum, Karlshorst, Berlin, 17.10.18. Foredraget legger vekt på hendelser særlig relatert til Tyskland/Russland/Sovjetunionen.

Introduksjon

Takk for invitasjonen. Det er en stor ære for meg å være her i Berlin for å snakke om et så stort og viktig tema.

Selv om den andre verdenskrig som historisk epoke kan klart avgrenses i tid så er innholdet og detaljrikdommen enormt. Derfor vil min forelesning nødvendigvis avgrense seg til å gi en svært kort oppsummering av hendelsene knyttet til andre verdenskrig i Norge. Siden jeg kommer fra en nordlig institusjon vil mitt fortellermessige ståsted også være nordlig.

Norge i mellomkrigstiden/strategisk posisjon og viktighet for andre makter

I de tidlige morgentimene den 9. april 1940 seilte en gruppe med 10 tyske jagere inn i Narvik havn og senket panserskipene «Eidsvold» og «Norge». Til sammen omkom 282 norske sjømenn. På samme tidspunkt ble Norge angrepet av Nazi-Tyskland med 6 militære grupper med mer 1000 km mellom angrepspunktene.

Hvorfor skjedde dette? Jeg vil kort gå gjennom hovedgrunnene og hendelsene som ledet frem til angrepet og deretter komme tilbake til krigen.

Under den første verdenskrig var Norge nøytral, selv om landet noen ganger ble omtalt som «den nøytrale allierte». Dette hadde fungert og holdt Norge utenfor krigen.

Da Nazi-Tyskland begynte å bli en trussel i løpet av 30-tallet så norske myndigheter etterhvert nødvendigheten av en styrking av de militære styrkene. Slutten av 20-tallet og starten på 30-tallet hadde vært en nedrustningsperiode og de væpnede styrkene var neglisjert og tilstanden var dårlig. Men selv om midlene til nytt utstyr ble dramatisk økt mot slutten av 30-tallet var det lite tilgjengelig militært materiell på markedet. Som en følge av dette var de norske styrkene i dårlig tilstand, men knapt noe flyvåpen, en utdatert marine, mens hæren knapt hadde pansret materiell, og manglet handgranater og lette automatvåpen. I tillegg var styrkene generelt dårlig trent, med noen unntak som jeg vil komme tilbake til. Den norske posisjonen da den andre verdenskrig brøt ut i september 1939 var, som sine naboer Sverige, Finland og Danmark, og fortsatt være nøytral. Tross alt hadde dette fungert godt under siste krig.

Den finske vinterkrigen

Den 30. november 1939 angrep sovjetiske styrker Finland og startet dermed det som kalles den finske vinterkrigen. Blant de vestallierte presset Frankrike sine britiske allierte for å få åpnet en annen front for å avlaste det en forventet ville bli vestfronten. Et av initiativene som kom opp var en ekspedisjonsstyrke for å støtte Finland. Styrken skulle settes i land i Narvik å ta seg via jernbanen til Nord-Sverige og til slutt til Finland. For Winston Churchill, en av de fremste talsmenn for planen, var det vel så viktig å bringe jernmalmressursene i Nord-Sverige og havnen i Narvik under kontroll, som å hjelpe Finland. Men på grunn av sterke protester fra Norge og Sverige i tillegg til at de allierte var elendig organisert ble denne planen aldri iverksatt. Før de kom av sted signerte Finland og Sovjetunionen en fredsavtale i mars 1940.

I forkant av utbruddet av Vinterkrigen er det ikke indikasjoner på at Hitler hadde umiddelbare planer om å invadere Norge. Imidlertid hadde en militærstudie som gjennomgikk situasjonen under første verdenskrig argumentert med at i en fremtidig storkonflikt ville Tyskland være avhengig av å sikre seg kontroll over den norske kysten for å få sikker passasje til tyske havner. Under første verdenskrig ble Tyskland sperret inne uten forsyninger utenfra av den britiske marinen.

Høsten 1939 startet admiral Raeder planleggingen av angrepet på Norge, men arbeidet hadde lav prioritet frem til Altmark-affæren i tidlig 1940. I tillegg til Altmark-affæren ble Hitler, som Churchill, stadig mer opptatt av forsyningen av jernmalm etterhvert som Vinterkrigen skred frem og etterretningsinformasjon om de alliertes planer fremkom. Mot slutten av 1939 beordret han derfor oppstart av planleggingen av angrepet på Norge og Danmark – operasjon Weserübung.

Angrepet på Norge – et overblikk

Operasjon Weserübung bestod av samtidige angrep fra 6 ulike tyske militære grupper, fra Oslo i sørøst, til Narvik i nord. Angrepet var dristig med relativt små styrker, men dyktig gjennomført i kombinasjon med total overraskelse og flaks var det en suksess for tyskerne.

Alle stedene som ble angrepet ble tatt i løpet av morgenen 9. april uten større tap, foruten et unntak. I Oslofjorden ble det tyske skipet Blücher senket og mer enn 800 tyske personell ble drept. Ombord var viktig materiell og personell for å sikre tysk kontroll over den norske statsforvaltningen. Senkningen av Blücher var viktig og tillot regjeringen, Stortinget og kongehuset å flykte fra hovedstaden og nordover i landet etter å ha avslått et tysk tilbud om samarbeid.

Angrepet kom som en overraskelse på den norske regjeringen. Selv om det var kommet advarsler fra nordmenn i Tyskland om at et angrep på Norge var på vei, ble det ikke iverksatt tiltak og ordren om mobilisering av den norske hæren ble ikke gitt før 9. april, og da med vanlig post. Mangelen på respons er fortsatt en kilde til debatt og sterk kritikk i Norge.

Kampene i sør

I Sør-Norge var målet til den norske øverstkommanderende å drive oppholdende strid mot tyskerne til de allierte kunne komme til unnsetning. Britiske og franske styrker ble ilandsatt, men var dårlig organisert og utstyrt og Sør-Norge ble oppgitt 30. april.

Kampene i nord

Situasjonen i nord var annerledes. De 10 tyske jagerne som deltok i angrepet på Narvik (det eneste i Nord-Norge) kunne ikke returnere til Tyskland så raskt som planlagt etter at Narvik var tatt. I to sjøslag 10. og 13. april angrep og ødela britiske krigsskip alle de tyske jagerne og forsyningsskip. På dette tidspunktet utgjorde jagerne 47 % av jagerne som den tyske Kriegsmarine hadde og det var et betydelig slag for den planlagte invasjonen av Storbritannia. Imidlertid ble mesteparten av mannskapene ble reddet og ble satt inn i kampene som fulgte på land, iført norske uniformer som var beslaglagt.

På grunn av Vinterkrigen hadde Norge utplassert nøytralitetsvakter på den norsk-finske grensen. Dette er i dag den russisk-norske grensen, etter Finlands selvstendighet fra Russland i 1920 ble Finland gitt tilgang til Barentshavet gjennom Petsamo-korridoren.

Da Norge ble angrepet var nøytralitetsvaktene i ferd med å bli demobilisert og sendt hjem siden Vinterkrigen var slutt. Selv om dette ikke var en kampstyrke var de mobilisert, utstyrt og vant til militær orden. I tillegg var de fleste bønder og fiskere fra Nord-Norge og Trøndelag og var vant til det harde klimaet.

I tillegg til denne styrken kom britiske, franske og polske styrker til unnsetning og et motangrep ble igangsatt. I kombinasjon med total britisk herredømme på havet og at britenes flyvåpen utfordret Luftwaffe ble tyskerne drevet mot svenskegrensen. Den 28. mai ble Narvik gjenerobret, selv om de allierte allerede hadde tatt beslutningen om å forlate Narvik og Norge på grunn av den desperate situasjonen de allierte stod i på kontinentet. Kampene om Narvik ble flittig brukt i propaganda fra alle parter og fortsatt har Narvik en spesiell klang i Frankrike og Polen (og kanskje i Tyskland også?). Det kom som et fryktelig sjokk for nordmennene at de allierte forlot og uten alliert støtte var overgivelse den eneste utvei. Den 7. juni dro Kongen og regjeringen til London hvor en eksil-regjering ble etablert og fungerte gjennom hele krigen. Den 10. juni kapitulerte de norske styrkene i Nord-Norge og fem år med okkupasjon startet.

I løpet av kampene i Norge våren 1940 er det beregnet at mer enn 40.000 soldater deltok og 10.000 mennesker ble drept.

Okkupasjonsregimet

Under den tyske okkupasjonen var den norske administrasjonen kontrollert av Reichskommisar Joseph Terboven, med norske nazister som Vidkun Quisling i sin regjering. Stortinget var oppløst og det fantes ikke noen lovlig valgt regjering. Tilstedeværet av de tyske væpnede styrker (Wehrmacht) og SS var betydelig i Norge og begge organisasjonene hadde stor innflytelse på dagliglivet. På grunn av de rasistiske elementene i nazismen ble nordmenn ansett som ariere og nazistene mente at den norske befolkningen kunne fungere som en gen-bank for det stortyske riket.

Okkupasjonsregimet kontrollerte eller påvirket alle deler av dagliglivet. Det var brutalt og rasistisk. Av 2100 norske jøder ble 772 drept, 16.500 utenlandske fanger ble drept og totalt 40.000 nordmenn ble arrestert, mange av dem sendt til konsentrasjonsleirer. Likevel var det tyske okkupasjonsregimet i Norge mindre brutalt enn i de fleste andre okkuperte land, mest sannsynlig på grunn av de rasistiske komponentene i nazismen.

På grunn av størrelsen på Norge, den lille befolkningen (ca. 3 millioner) og det betydelige tyske tilstedeværet var det mye kontakt mellom sivilbefolkningen og tyskere. Dette gjaldt særlig i mindre byer og på landsbygda, hvor andelen tyskere til nordmenn kunne være over 3:1. Dette førte til mange typer av kollaborasjon og relasjoner mellom okkupant og okkupert.

Behov for infrastruktur

Infrastrukturen i Norge før krigen var dårlig utviklet. Som nevnt var landet tynt befolket og langs kysten foregikk mesteparten av transport med fiskebåter eller mindre frakteskip. Det fantes jernbane mellom Oslo, Bergen og Trondheim, mens resten av landet stort sett manglet jernbane og veier som tålte transport av større mengder gods. Man bør også huske at dette er før luftfart var i nærheten av å være vanlig. Kystlinjen var utsatt for allierte flyangrep gjennom hele krigen.

Derfor startet okkupasjonsregimet en storstilt utbygging av infrastruktur slik som jernbane, veier, flyplasser, kaier og havner. Hovedgrunnen til dette var behovet for å transportere gods og personell tryggere. For det andre; store mengder gods, f. eks. fisk og mineraler, trengte å bli transportert ut av Norge for å bidra til den tyske krigsøkonomien. For det tredje var planleggingen av angrepet på Sovjetunionen startet i juni 1940 og det var behov for å frakte store mengder militært personell og materiale til den norsk-finske/sovjetiske grensen. For det fjerde var det behov for å frakte materiell til å bygge festningsverk (Atlanterhavsvollen) langs hele den norske kysten. Byggingen av Atlanterhavsvollen ble intensivert etter Lofotraidene.

Lofotraidene

Lofotraidene var to raid utført av britiske og norske commandoes i Lofoten i mars og desember 1941. I tillegg ble det utført et raid i Måløy. Raidene var suksessfulle militært og ødela infrastruktur og tok tyske og norske nazister til fange. Hevnen mot sivilbefolkningen var imidlertid brutal. En langsiktig effekt var at de befestet Hitlers tro på at en andre front ville komme i Norge. Derfor ble byggingen av Atlanterhavsvollen kraftig intensivert i Norge i løpet av 1942 i kombinasjon med byggingen av militærbaser for å overvåke og angripe konvoiene med militært materiell fra Storbritannia og USA gjennom Nordishavet til Murmansk.

Barbarossa

Det tyske angrepet på Sovjetunionen startet 22. juni 1941. Den største delen av fronten gikk gjennom sentral-Europa, men i nord strakte den karelske fronten seg fra Finskebukta til Barentshavet. Den nordligste delen av angrepet ble igangsatt over den norsk-finske grensen og videre inn i Sovjetunionen med mål om å ta Murmansk og jernbanen til Leningrad (operasjon Silberfuchs). Til å begynne med hadde tyskerne god fremgang, men på grunn av manglende veier og tiltagende dårlig vær frøs fronten bokstavelig fast høsten 1941 ved elva Litza på Kolahalvøya. Frontlinjen ble værende stort sett uforandret frem til den Røde Arme gikk til et massivt motangrep høsten 1944.

Hitler plan var å skape et Stor-Tysk rike for det tyske folket som skulle strekke seg helt til Nordishavet og derfor trengte han jernbane dit. I Wiking-ordren til Organisasjon Todt ga Hitler ordre om den før nevnte intensiveringen av byggearbeidene på Altanterhavsvollen, byggingen av ny stamvei fra Oslo til Nordkapp og ny jernbane (Polareisenbahn) fra Nordland til Kirkenes. Jernbanen skulle være ferdig på to år, mer enn 1000 km i nord-norsk fjord-landskap. Som så mye annet nazistene planla var det galskap.

Behov for arbeidskraft

For å gjennomføre disse enorme oppgavene var det stort behov for arbeidskraft. Som tidligere nevnt var Norge tynt befolket og store deler av befolkningen var sysselsatt i landbruk, fiskerier etc som også var viktig for den tyske okkupanten.

Etter angrepet på Sovjetunionen i -41 hadde tyskerne til å begynne med hurtig fremgang og millioner av sovjetiske soldater ble tatt til fange.

Tvangsarbeid

Det er beregnet at totalt 130.000 mennesker ble bragt til Norge som fanger og tvangsarbeidere. De fleste av disse var fra Sovjetunionen, men det var folk fra mange land, inkludert Jugoslavia, Polen, og til og med kriminelle fra Tyskland. De fleste av dem ble hentet til Norge for å arbeide på festningsverk, jernbane, vei-anlegg og annen infrastruktur. Det var en økning i antallet etter at Wiking-ordren ble gitt til organisasjon Todt. Jernbanebyggingen var en vanvittig plan og det er fortsatt ikke jernbane til Kirkenes. Det er spekulert i at Fritz Todt ble myrdet etter å ha protestert overfor Hitler mot byggingen av Polareisenbahn. I alle fall styrtet flyet hans på vei fra møtet med Hitler, noe som banet veien for at Albert Speer ble leder for organisasjon Todt.

Hitler ba Todt om å overta alle Todt’s titler – rustningsminister, leder av OT, GB Bau etc. Speer var på vei ut av rommet da føreren henvendte seg til han nok en gang: «En ting til, herr Speer, jeg vil at De skal bygge jernbanen til meg i Norge som Terboven har foreslått.»

Dødstallene i fangeleirene varierte fra ubegripelige 84 % i leiren i Beisfjord for jugoslaviske fanger til lavere dødsrater i andre leire. Totalt døde 16.500 fanger og tvangsarbeidere i Norge i løpet av andre verdenskrig. De fleste av disse var sovjetiske, mens jugoslavene hadde de største prosentmessige tallene. Mange faktorer spilte inn, for eksempel klima – noen av leirene var plassert høyt til fjells -, eller leirkommandantens tilbøyelighet til vold mot fangene. En annen faktor som spilte inn var at OT etterhvert innså at fangene måtte få tilstrekkelig mat for å kunne utføre det fysisk tunge arbeidet de ble satt til. Derfor ble forholdene i leirene noe bedre mot slutten av krigen.

For tiden har vi et prosjekt gående sammen med russiske og norske partnere for å forske på, dokumentere og formidle historien om leirene langs en jernbanestrekning i Nordland fylke. Bare langs denne strekningen på 180 km finnes det 57 kjente leire og minnesmerker.

Den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark

Tyskerne startet tilbaketrekningen fra Litza-fronten i september 1944 etter at Finland hadde kapitulert ovenfor Sovjetunionen og de store tyske styrkene som slåss på den karelske fronten i Finland måtte trekke seg ut.

Den sovjetiske offensiven startet 7. oktober og nådde den norske grensen den 28. oktober. Den 8. november stod de ved Tana-elven hvor offensiven stoppet. Et særtrekk ved den sovjetiske offensiven er at det ikke var noen ambisjon om å fortsette dypere inn i Norge enn nødvendig for å sikre sovjetisk territorium og grense. Det kan i den sammenheng legges til at det i Norge hadde vært spredd skremselspropaganda blant folk som ønsket å spre frykt for russisk invasjon av deler av Nord-Norge gjennom siste halvdel av 1800-tallet og tidlig 1900-tall.

Et annet særtrekk ved den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark er at de sovjetiske soldatene oppførte seg bra og at det var få klager fra sivilbefolkningen.

Partisanere

Over hele landet var det motstandsbevegelser, den fremste var Milorg, men også britisk og amerikansk etterretning hadde egne nettverk i landet. Det var også et omfattende nettverk av kommunistiske motstandsceller over hele landet. Relativt lite kjent er partisan-bevegelsen i Finnmark som var organisert av sovjetiske myndigheter. De fleste av disse var norske kommunister fra Øst-Finnmark som hadde flyktet til Sovjetunionen i begynnelsen av krigen. Disse drev i hovedsak med overvåkning av tyske konvoier og skipsbevegelser langs kysten. En interessant sak er at de fleste norske kom fra den lille bygda Kiberg.

Brenningen av Finnmark og Nord-Troms

Da den tyske kommandanten på Murmansk-fronten, Lothar Rendulic, beordret tilbaketrekningen av tyske styrker i oktober 1944 ble det besluttet at Finnmark og Nord-Troms skulle evakueres og at den brente jords taktikk skulle anvendes. Totalt 75.000 sivile ble beordret å evakuere, men omtrent 23.000 unnslapp evakuering og overvintret i regionen. Dette var en tøff beslutning å ta, siden det ikke fantes bygninger igjen etter brenningen og vinteren var på vei.

Brenningen av Finnmark og Nord-Troms var blant de mest dramatiske og traumatiske deler av krigen i Norge og berører fortsatt familier og lokalsamfunn. Arealet som ble brent omfatter over 50.000 km2. Dette er noe av det som gikk tapt høsten 1944:

11.000 boliger og gårdsbruk

4700 fjøs og uthus

106 skoler

230 industribygninger

420 forretninger

140 forsamlingshus

53 hoteller og gjestgiverier

21 sykehus og sykestuer

27 kirker

22 000 telegrafstolper

350 bruer

180 fyrstasjoner

118 kraftverk

350 motorbåter

200 fiskebruk

Over 300 nordmenn omkom under evakueringen.

Våren 1945

Den tyske tilbaketrekningen fra Litza-fronten medførte en stor mengde internt fordrevne fra nord som hadde behov for mat og ly. Det tilbaketrekkende Wehrmacht med sine tilhørende – sivilstab, SS-tropper, krigsfanger og hester hadde stor innvirkning på landet. På dette tidspunktet var antallet tyske personell ca. 382.300 og det var i tillegg ca. 77.500 krigsfanger i Norge. Spesielt på landsbygda hadde dette innvirkning, hvor tysk personell ofte flyttet inn i første etasje på vanlig gårdshus, mens de opprinnelige beboerne ble tvunget til å flytte på loftet.

Våren 1945 fryktet noen at de tyske troppene ville fortsette kampen etter at Berlin hadde falt, men dette skjedde ikke. De tyske troppene i Norge la ned våpnene 8. mai og samarbeidet med norske myndigheter.

En annen frykt fra norske myndigheter var at de sovjetiske styrkene i Øst-Finnmark skulle bli stående i Norge, men de siste sovjetiske soldatene trakk seg fredelig over den nåværende norsk-russiske grensen på kvelden 25. september 1945.

Rettsak og gjengjeldelse

Etter krigen ble 92.805 norske borgere etterforsket for landsforræderi og 46.085 ble dømt mellom 1945-52.

30 personer ble dømt til døden, blant dem lederen for Nasjonal Samling, Vidkun Quisling.

72 ble dømt til livsvarig fengsel.

17.146 mottok fengselsstraff.

3450 mistet borgerrettigheter.

25.180 ble bøtelagt.

De fleste ble dømt for å ha vært medlemmer av det nazistiske partiet Nasjonal Samling, å ha bidratt til fiendens krigsinnsats eller på annen måte ha drevet kollaborasjon med okkupanten. For eksempel meldte ca. 8000 nordmenn seg som frivillige til Østfronten i SS division Wiking, de fleste i deltok i kamper Karelen.

Blant de styggeste utslagene av oppgjøret etter krigen var behandlingen av unge kvinner som hadde hatt kontakt med tyskerne. Mange av dem ble dratt ut på gatene og skamklipt av mobben og noen ble også fratatt sitt statsborgerskap.

Minnekultur

Som i et hvert land som har blitt okkupert med makt av en fremmed stat var minnekulturen i Norge i årene etter krigen karakterisert av en svart-hvitt fremstilling, hvor tyskerne og norske nazister var skurkene og motstandsbevegelsen, kanskje inkludert den norske hæren ved Narvik, var heltene, mens resten av landet var ofre. Det er ikke vanskelig å forstå at det i kjølvannet av en så dramatisk periode er nødvendig å fortelle historien på denne måten. Å historien er ikke usann, men den mangler nyanser som f. eks. kollaborasjonen fra norske byggefirmaer. Det er interessant at i Norge kommer skiftet til en mer nyansert historiefortelling om krigen først etter år 2000, noe som er langt seinere enn f. eks. Danmark.

De siste tiårene har det vært hevdet fra mange hold at krigshistorien utenfor det sentrale Østlandsområdet har vært underkommunisert. Sterkest har disse røstene vært i nord og det er nok noe i det. Selv om slaget om Narvik i 1940 og brenningen av Finnmark i 1944 fikk stor oppmerksomhet i årene etter krigen ble denne interessen mindre etterhvert i løpet av perioden mellom 1970 og 2000. Særlig har tvangsevakueringen utviklet seg til noe av et regionalt traume for ofrene og etterkommerne som kommer til overflaten i media regelmessig.

Siden vi er her i dette museet (Det tysk-russiske museum, Berlin) vil jeg avslutte med minnehistorien rundt den sovjetiske krigsinnsatsen i Norge siden dette er et svært interessant tilfelle. For å rekapitulere, kan den grovt oppsummeres slik:

  1. De 100.000 sovjetiske krigsfangene i leire i Norge
  2. Partisanbevegelsen i Finnmark.
  3. Den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark.

I tillegg resulterte den totale sovjetiske krigsinnsatsen i stor popularitet i befolkningen umiddelbart etter krigen. Det norske kommunistpartiet (NKP) gjorde sitt beste stortingsvalg i 1945 med 11 mandater og 11,9 % av stemmene.

De sovjetiske krigsfangene ble repatriert i løpet av sommeren 1945 og i perioden 1945-48 var det seremonier arrangert av sentrale myndigheter, men også av lokalsamfunn som hedret og æret minnet til de sovjetiske fangene og deres skjebne.

Men i løpet av den samme perioden forverret den internasjonale situasjonen seg og den kalde krigen ble en realitet. I 1948 inntok Arbeiderpartiet et definitivt negativt standpunkt ovenfor Sovjetunionen og Norge ble med i NATO i 1949.

Det politiske klimaet i etterkrigstiden påvirket det nasjonale minnet om den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark og partisanenes innsats og oppofrelser. Utenfor regionen har dette fått liten oppmerksomhet og er stort sett ukjent for befolkningen. I tillegg har en generell sentrum-periferi-effekt nok bidratt til hva som minnes; det er svært langt fra den norsk-russiske grensen til hovedstaden Oslo.

Leirene hvor nazistene holdt tvangsarbeidere var plassert over hele landet og de ble som oftest satt til å bygge infrastruktur som var nødvendig for militære formål. På grunn av de de høye dødstallene var det graver overalt hvor det hadde vært leire. Med den økende internasjonale spenningen er det ikke overraskende at sovjetiske myndigheter brukte disse gravene til å spionere på norske militære installasjoner.

Det førte til det som seinere skulle bli kalt «operasjon Asfalt». Operasjon Asfalt ble iverksatt av norske myndigheter for å flytte alle lik etter døde sovjetiske krigsfanger i Nord-Norge til én gravplass hvor det ikke var noe av interesse å spionere på. Operasjonen var en makaber affære og jeg vil ikke gå i detalj her, men den medførte sterke protester i noen lokalsamfunn. I forbindelse med operasjonen ble også endel minnesmerker ødelagt, andre flyttet, og som en historiker hevder bidro ytterligere til at minnet om de sovjetiske krigsfangene falmet frem til historien ble gjenoppdaget på 1990-tallet.

Scroll Up